Endokrine lidelser

Livsstilsykdommene

Det endokrine systemet omfatter hypofysen og hypothalamus i hjernen og binyrene. Det er et veldig viktig system som produserer hormoner som er nødvendige for vekst og utvikling gjennom livet.

Det er to viktigste endokrine sykdommer som ofte forekommer hos hest, det ene er Equine Metabolic Syndrome (EMS) og det andre er Cushings syndrom eller PPID. Begge disse kan resultere i laminitt (forfangenhet), men det er imidlertid tydelige forskjeller mellom de to syndromene.

Equine Metabolic Syndrome - EMS

Flere og flere hester lider av overvekt og har dermed større risiko for å utvikle "Equine Metabolic Syndrome" (EMS). I følge studier er rundt 50% av hestene i Tyskland overvektige, og nesten 20% av dem lider til og med av alvorlig overvekt. Utsatte hester og ponnier har en tendens til å få fettdepoter på nakken, bak skulderbladene og rundt haleroten, over bekken og rumpe. I tillegg har de ofte økt appetitt, tørste og urinering på grunn av ubalanse i insulinproduksjonen og for høyt blodsukker. Nedsatt prestasjonsevne er også et generelt EMS-symptom, og hesten vil ofte virke slapp pga. stoffskifteforstyrrelser og feil energibalanse.

Hvorfor er så mange hester overvektige?

Villhestens metabolisme er hovedsakelig designet for å spise mer og lagre fett om sommeren, slik at disse energireservene kan brukes i tider hvor maten er knapp (f.eks. om vinteren). Hos tamhesten er fôrforsyningen stabil hele året og stort sett av gjennomgående høy kvalitet takket være oss mennesker. Reservene som er blitt lagret blir ikke brukt opp og dette resulterer i at hesten legger på seg for mye.

EMS - hva er det?

Syndromet utløses av overspising og mangel på trening. EMS kjennetegnes av overvekt, insulinresistens og laminitt (forfangenhet).  EMS har mange likheter med metabolsk syndrom hos menneske, som hovedsakelig rammer overvektige mennesker med høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdommer, leddgikt og diabetes type 2. Hester med EMS utvikler ofte forfangenhet siden de forhøyede insulinnivåene direkte kan føre til denne sykdommen. Dette ser man spesielt dersom hesten settes på gress, der sukkeret i gresset vil få den til å produsere unormalt mye insulin, som i sin tur vil utløse forfangenheten. Det antas at noen hester har en genetisk predisposisjon for overvekt som spiller en viktig rolle for utvikling av EMS. EMS finnes hos alle raser, men oftest hos hardføre ponni/hesteraser som normalt trenger lite mat

Raser som har høyere risiko for å utvikle EMS:

  • Ponniraser (Welsh, Dartmoor, Shetland, miniaturponni)
  • Islandshester og fjordinger
  • Morganhester og Spanske mustanger
  • Andalusier/PRE
  • Tennessee Walking Horses, Saddlebreds og Paso Finos
  • Varmblods ridehest
  • Araber og Quarterhester

Det er ingen forskjell på hopper og hingster/vallaker ift uviktling av EMS. De fleste hester og ponnier med EMS er mellom 5-15 år gamle når sykdommen debuterer.

Diagnosen er EMS - hva nå?

Diagnosen kan stilles ved kliniske symptomer og blodprøver. Oral glukosetoleranstest er en vanlig test. Etter 12 t faste, på morgenen, administreres Glukosesirup via sprøyte i munnen og deretter taes blodprøve 60 - 90 minutter etterpå for å kontrollere glukose- og insulinnivået.

Kostholdsendring og trening er de viktigste faktorene i behandlingen for vekttap og økt insulinfølsomhet. Hos overvektige hester er det av største betydning å gjenvinne en normal og sunn vekt, og det anbefales å fôre disse hestene med kun høy og vitamintilskudd. Ved å slanke hesten økes dens følsomhet for insulin, og man reduserer risikoen for at den utvikler forfangenhet. Som utgangspunkt bør man gå etter et vekttap på 0,5-0,7 % av kroppsvekten pr. uke. For en ponni på 300 kg, tilsvarer det et vekttap på 1,5-2 kg pr. uke.

I prinsippet er det lurt å unngå tilgang til beitegress. Ved 2 timer på beite kan hester innta omtrent 20% av energien de trenger hver dag gjennom gresset. Generelt bør en være forsiktig med beiting på våren og høsten, fordi gresset vokser raskt og inneholder mye stivelse, noe som alltid er en fare for hester med EMS. Du kan lese mer om tips til fôring av EMS-hesten her.

Det andre trinnet for å forbedre insulinfølsomheten er trening: Regelmessig, daglig mosjon med en viss grad av intensitet anbefales. Forfangne hester – skal kun trenes når hovstrukturer er stabile. Det er vist at 30-60 minutters trav 5 ganger i uken øker insulinfølsomheten betydelig. En god og strukturert treningsplan er derfor viktig. Treningen skal tilpasses hestens kondisjon og helse. Du kan lese mer om trening her. 

Når en hest eller ponni med EMS ikke reagerer på endringer i kosthold og trening, kan det foreskrives medisinering for å starte vekttap og forbedre insulinfølsomheten.

  • Levothyroxine kan administreres i tillegg til begrenset fôring. Når det ønskede vekttapet har funnet sted, kan hesten avvennes gradvis.
  • Metformin, som brukes til å behandle diabetes type II hos mennesker.

PPID eller Cushings Syndrom

PPID (Pituitary Pars Intermedia Dysfunction) er en hyppig forekommende stoffskiftesykdom, spesielt hos eldre hester. Rundt 20% av alle hester over 15 år lider av den, selv om det også i økende grad diagnostiseres hos yngre dyr. Hos hester med PPID blir den midterste delen av hypofysen (pars intermedia) forstørret over tid og resulterer i overproduksjon av hormoner. Veksten av den midterste delen i hypofysen kan komprimere de tilstøtende strukturene i hypofysen og hypothalamus, noe som fører til tap av funksjon og nedbrytning av nerver i hypothalamus. Det medfører at hesten ikke produserer tilstrekkelige mengder av stoffet dopamin. Dermed oppstår det ubalanse i en lang rekke andre hormoner i kroppen, blant annet ACTH fra hypofysen, insulin fra bukspyttkjertelen og stresshormonet kortisol fra binyrene.

De viktigste kliniske tegnene inkluderer:

  • Apati/ Sløvhet
  • Nedsatt prestasjon
  • muskeltap
  • Fett over øyene
  • PU/PD – økt urinering og vanninntak
  • Unormal svetting
  • Krøllete, lang pels
  • Hovent preptuie (forhud) hos vallaker
  • Vommete utseende
  • Gjentatte infeksjoner
  • Utsatt for gaffelbåndskade
  • Laminitt (forfangenhet)

Forstørrelsen av hypofysen blir ofte referert til som hypofysenadenom. Forstørrelsen går sakte, og gir vanligvis ingen kliniske tegn. Unntaksvis kan det en sjelden gang gi nevrologiske tegn, for eksempel atferdsendringer, anfall eller blindhet.

Diagnose

PPID kan enkelt diagnostiseres ved en blodprøve som måler hormonet ACTH, enten i ro eller etter stimulering. Hvis testene er positive, anbefales behandling med pergolid (Prascend), en medisin som kontrollerer nivåene av hormoner som produseres og som kan forbedre de kliniske tegnene signifikant. En oppfølgingsblodprøve anbefales etter 4-6 uker for å kontrollere at dosen er riktig. Og deretter hver 6-12 måned. Hester og ponnier med kontrollert PPID har økt livskvalitet, og behandling kan øke overlevelsen med opptil 5 år.